Norske kunstneres økonomiske vilkår ligger stadig og ulmer under overflaten av kulturlivet. 20 000 kunstnere i det ganske land skulle gi en formidabel kunstproduksjon som desverre er altfor lite synlig i offentligheten og i publikums private hjem. Kanskje er det slik at kunst som produkt drukner i den massive markedsføringskampanjen av forbruksvarer. Kanskje mangler kunstnere ressursene og evnene til å føre sitt produkt ut til publikum.
Tildels er det offentlige støtteordninger som bærer kunst over til neste generasjons kulturbevisthet. I hovedsak er det kunstneres hensynsløse drivkraft til å oppnå et kunstnerisk resultat som bidrar til denne evige prosessen. Den mest oversette økonomiske faktoren i denne sammenhenger er kanskje forholdet mellom kunstneren og samleren det være seg hvem som helst som finner det for godt å kjøpe et kunstverk.
I utgangspunktet kan hvem som helst definere for seg selv hva kunst er. I seg selv er den tankeprosessen kulturbyggende. Det som er desto mere kulturbyggende er når en samler betaler en kunstner for et arbeid. Denne overenkomsten bidrar til at kunstverket oppstår i en felles bevissthet.
Forholdet mellom kunstner og samler kan tenkes å være den viktigeste forutsetning for at kunstverk skal oppstå og bevares for ettertiden.
Det finnes ingen statlige ordninger for å avhjelpe denne kulturbyggende prosessen mellom kunstner og samler.
Ved hjelp av en nyansering av skatteloven er det mulig for staten å direkte subsidiere forholdet mellom kunstner og samler på en rettferdig og demokratisk måte.
Om Kulturdepartementet, Kulturrådet og Kunstnerorganisasjonene finner det for godt er det mulig å etablere Norges Kunstsamling ved hjelp av en slik subsidiering. Norges Kunstsamling kan defineres som et moderne internet arkiv over alle kunsttransaksjoner i Norge. Når en samler kjøper et kunstverk av en kunstner dokumenteres dette innenfor arkivet Norges Kunstsamling. Denne dokumentasjonen gir grunnlaget for skattemyndighetenes kontroll av offentlig subsidiering gjennom samlerens skatteligning med referanse til Norges Kunstsamling.
La oss si at denne ordningen fantes på Edvard Munchs tid. Stenersen besøker Edvard Munch og kjøper “Melankoli” (http://www.stenersen.museum.no/samlingen_bilder.htm) for 100 kr. Tilbake på kontoret dokumenterer Stenersen kjøpet på Norges Kunstsamling sine hjemmesider. Stenersen bruker referansenummeret på dokumentasjonen i sin ligning og får et fradrag på la oss si 30 kr.
Tanken er at Norges Kunstsamling på internet kan være offentlig tilgjengelig for publikum. Man kan se hva som er mest populært og hva som ligger innefor budsjettet for nye samlere.
En overordnet mulighet for en slik løsning er å stimulere forbrukere til å bruke penger på kunst og gjerne i direkte dialog med kunstneren. Dette er en demokratisk tankegang som gir alle likeverdig mulighet til å være definerende på hva som er kunst uavhengig geografi, utdanning og tilhørighet.
For det profesjonelle kunstlivet gir Norges Kunstsamling en mulighet for nye ideer og et bredere blikk på hva som er kunst.
Min personlige oppfatning er at Norges Kunstsamling som konsept kan føre til en rennesanse av norsk kunst gjennom en økonomisk stimulert oppvåkning hos forbrukere. En slik oppvåkning kan gi levelige vilkår for kunstnere og en sterk nasjonal kunstbevissthet.
Norges Kunstsamling kan gi Staten og Regjeringen et verdifullt verktøy for å stimulere inntektsnivået hos kunstnere på en rettferdig måte.
Men det stopper her:
Klikk to ganger på brevet for å se det i full størrelse.
